Video fra slaktekylling-debatten

Video fra slaktekylling-debatten er nå lagt ut på nettet. Du kan se den her: http://player.vimeo.com/video/38973084

Slaktekyllingproduksjon - et sammensatt bilde

En liten «smakebit» til slaktekyllingdebatten!

Mattilsynet la fram sin sluttrapport fra et nasjonalt tilsynsprosjekt om dyrevelferden i slaktekyllingproduksjon 3. februar 2012. Tilsynsprosjektet ble gjennomført i 2011 og tok for seg hele produksjonskjeden. Kontroller ble utført ved 25 % av landets slaktekyllingprodusenter (152), alle landets rugerier (3) og slakterier (5) i tillegg til transport av dyrene. Det skal nevnes at utvalgte besetninger ikke var tilfeldig, men basert på risikovurderinger.

VSFF har lenge planlagt en debatt som omhandlet kyllingproduksjon i Norge. I utgangspunktet var vi interessert i å diskutere dyrevelferden i næringen. Med rapporten i hende kan vi imidlertid lese svart på hvitt at dyrevelferd hos slaktekyllinger må bli bedre; 

”Dyrevelferdslovens formålsparagraf er at dyr skal behandles godt, og ikke utsettes for fare for unødige påkjenninger og belastninger… hvor de som har ansvaret for dyra, har plikt til å sørge for at hver enkelt slaktekylling har god dyrevelferd gjennom hele livet… Funnene i prosjektet viser at dyrevelferden i slaktekyllingproduksjonen generelt må bli bedre, og at dette må gjøres blant annet gjennom å ha fokus på dyrevelferden til hver enkelt slaktekylling”.

Det er i lys av denne rapporten at VSFF ønsker å invitere til debatten ”Slaktekyllingproduksjon – hvor langt er man villig til å gå for billig mat?”.

Det er mange elementer som spiller inn på hvordan kyllingproduksjonen i Norge er blitt en effektiv industri. I den kommende debatten ønsker vi å belyse og stille spørsmål ved flere aspekter som påvirker utviklingen og som har en direkte sammenheng med den manglende dyrevelferden i næringen.

Denne teksten er bygget på informasjon som vi i VSFF har tilegnet oss under forberedelsene til arrangementet vårt. Her trekker vi fram spørsmålene som vi har stilt oss underveis. Vi har ingen formening om å svare på spørsmålene, de håper vi vil bli besvart under debatten.

Forbrukermakt?

Med større fokus på billig mat og volum, har landbruket blitt mer og mer effektivisert. Effektiviseringen realiseres gjennom industrielle produksjonsformer, noe som er blitt svært tydelig i slaktekyllingproduksjonen. Hvordan maten prises har en direkte effekt på hvordan vi verdsetter den og dens kvalitet.

Er vi som forbrukere bevisste på dette når vi handler mat? Hva legger vi egentlig til grunn når vi velger produkter? Tenker vi på etikk og kvalitet eller styres vi i hovedsak av tidsklemmen og pris?

Har vi nok kunnskap om det vi kjøper til å kunne ta veloverveide valg? Er produktinformasjon tilgjengelig og pålitelig? Og hvor mye av markedsføringen og merkevarebyggingen er bygget på sannheter?

Har norske gjennomsnittsforbrukere nok produktkunnskap til å ha en reell forbrukermakt?

Er maten i Norge dyr?

I 1958 brukte nordmenn i gjennomsnitt 40 % av inntektene på mat. I dag bruker man i underkant av 12 % (2006-2008). Norge er Europas 6 billigste land å kjøpe mat i korrigert for lønnsnivå. I samme periode lå gjennomsnittsnivået på husholdningsutgifter til mat i EU på 12,7 % av inntekter. I Sverige brukte de 13%.

Begrepet ”godt norsk” og merkeordningen ”Nyt Norge”?

På din pakke med kylling filet finner du logoen til KSL Matmerk (opprettet av Landbruks- og matdepartementet, LMD, 2007) ” Nyt Norge”, som skal forsikre forbruker om at råvarene i produktet er i hovedsak norske og at produksjonsstedet skal være Norge. Men hvor ”godt norsk” er kyllingfileten stemplet med ”Nyt Norge” egentlig?  Det vil være et definisjonsspørsmål selvfølgelig, men det er legitimt å stille seg spørsmålet når man vet hvordan produksjonen foregår. Rasen som brukes til den intensive slaktekyllingproduksjonen er avlet fram av- og eggene til foreldrebesetningen solgt av et internasjonalt firma (Aviagen Broiler Breeder, under merkevaren Ross) som distribueres over hele verden.  Eggene sendes til rugerier i Norge, hvor de klekkes, sorteres og videresendes til slaktekyllingprodusenter, som daggamle kyllinger. Hos produsenten fôres kyllingene opp på kraftfôr til de når slaktevekt etter 28-33 dager. En relativ stor prosentandel av dette fôret består av importerte råvarer(f.eks. soya fra Sør-Amerika). Den nye landbruksmeldingen som ble lagt frem av LMD like før jul 2011 fokuserer på at landbruket må produsere på norske ressurser. I forbindelse med den pågående landbruksdebatten om Norges selvforsyningsgrad og hvorvidt importert kraftfôrråvarer skal inkluderes i regnestykket er det interessant å spørre hvordan dette vil påvirke fjørfenæringen. En næring som kun baserer seg på kraftfôr og importert dyremateriale.  

Kostholdsråd og vekst i konsumet av kyllingkjøtt

I 1990 produserte Norge om lag 20 000 tonn kyllingkjøtt. I 2010 var produksjonen mer enn 4 doblet til nesten 90 000 tonn. Produksjon av kylling har fordoblet seg hvert tiår og siden 1980-tallet er produksjonen i dag 8 ganger det den var da. Økningen kommer i hovedsak av effektivisering i næringen og tilgangen på broilerrasen. I tillegg har Helsedirektoratet ønsket en økning i konsum av hvitt kjøtt gjennom sine kostholdsråd. Men samtidig som kostholdsrådene anbefaler hvitt kjøtt har nyere forskning fra UMB fastslått at hvitt kjøtt ikke er så gunstig for human helse som man tidligere har antatt. Og hvorfor er det sånn? Fordi hvitt kjøtt i dag er produsert ved bruk av kraftfor.  Fettsyresammensetningen i kraftfòret har en direkte effekt på det ferdige kyllingproduktet. Ut i fra et helse perspektiv anbefaler ernæringsfysiolog Anna Haug, forsker ved UMB, å spise rødt kjøtt (lam) fremfor hvitt kjøtt. Men ny kunnskap på bordet, burde kanskje kostholdsrådene endres?   

 Er det bærekraftig å spise kylling?

”Reduser dine CO2 fotspor, spis kylling og svin” oppfordrer Grønnhverdag og andre miljø organisasjoner. Å redusere miljøforurensing og CO2 utslipp i landbruket er svært viktige tiltak, men å konsumere kun lyse kjøttslag i et land som Norge, blir ikke det en forenkling av løsningen?  Hvilke parametere er tatt med i regnskapet?  Er det tatt høyde for utslipp i forbindelse med frakt av både rugeegg og kraftfòrråvarer, og under hvilke omstendigheter blir råvarene vi importerer produsert? For sosiale forhold for de som produserer rugeegg og kraftfor? Er det tatt høyde for vår selvforsyningsgrad? Er det tatt høyde for dyrehelse og dyrevelferd ved intensive produksjonsformer?

Satser fjørfenæringen på volum framfor kvalitet?

Hva er det som gjør at 500 gram kyllingkjøttdeig, som ikke er på tilbud, koster 15 kroner på Rema 1000 i dag?

Det kan virke som om fjørfenæringen er mer opptatt av å levere mengder kylling på markedet til en billig pris, enn å levere kvalitet. Det er i alle fall det som det reklameres for i dag. Kylling har gått fra å være lørdagsmiddag luksus til å bli selve symbolet på billig mat og dette på relativt kort tid. Hvilken konsekvens har dette for produsentene som leverer råvarene? Hvordan kan man sikre god dyrevelferd under slike økonomiske rammebetingelser?

Hvordan kan næringen godta at produktene deres selges til en så lav pris? Hvorfor er de ikke opptatt av å fronte estetikk, kvalitet og stolthet til yrket?

Dyrevelferd

Hva er god dyrevelferd og hvilke parametere er det man benytter når man skal definere og måle god kontra dårlig dyrevelferd? Hvordan tilrettelegger dagens regelverk for kyllingens adferdsmessige og mentale behov? Er disse behov tatt høyde for overhode? Hvilke konflikter oppstår mellom god dyrevelferd og god dyrehelse? Er det overhode mulig å ivareta individets egenverdi og god dyrevelferd i intensiverte produksjoner slik som slaktekyllingproduksjon? Kan god dyrevelferd forenes med billige utsalgspriser? Hvordan påvirker dyrevelferden tilveksten og kvaliteten på sluttproduktet? Er Norge egentlig bedre på dyrevelferd innen slaktekyllingproduksjon enn andre land?

Broileren Ross 308, dyreplageri satt i system?

På Aviagen sine hjemmesider garanterer produsenten at Ross ”produktene” vil gi god avkastning for slaktekyllingprodusenter med grunnlag i deres førsteklasses helseegenskaper og deres ”all-round performance”. Samtidig som Aviagen reklamerer med at de leverer en sunn og effektiv kylling rase, vokser denne kylling rasen i norske besetninger så raskt at skjelettet deres ikke makter å holde muskelmassen oppreist. Kyllingene blir ofte slaktet med kroniske betennelsesforandringer i bl.a buken. Broiler rasen kjenner ingen metthetsfølelse. Dersom kyllingene hadde fått fri tilgang på fòr ville de regelrett spist seg i hjel. Foreldre generasjonen må fòres meget restriktiv for at de skal kunne gi avkom. Dette fører til at de lider under en konstant sultfølelse, noe som er svært ubehagelig og er en betydelig stressfaktor. Dette er åpenbart ikke etisk. Er det på tide å avle fram en egen slaktekylling rase i Norge og fokusere avlsarbeidet i større grad på helseegenskaper.

Slaktekyllinger er også utsatt for parasittære infeksjoner som fører til at fôret inneholder medikamenter (koksidiostatika) fram til 2 dager før slakt. Hvor god er helsesituasjonen i norske besetninger når man må fôre dyrene med medisiner?

Broilerrasen (Ross) brukes også i økologiske produksjoner og hos alternative merkevareprodusenter som Stangekylling og Liveche kylling.  

Hvilke konsekvenser har helseutfordringene til broileren for mattrygghet og humanhelse?

Rammebetingelser og drift

Det er mange elementer som spiller inn på hvordan produsenten driver sin slaktekyllingproduksjon. Hvilke økonomiske rammer må produsenten forholde seg til? Har produsenten mulighet til å drive med slaktekylling på heltid? Dette har konsekvens for hvordan produsenten kan distribuere tiden sin, om hvorvidt han etter regelverket rekker å føre tilsyn med sin besetning 2 ganger i døgnet i tillegg til å sjakte ut syke individ fortløpende. Hvor mange individer må produsenten ha i sitt innsett for at oppgjøret skal gi økonomisk gevinst? Har han mulighet til å bestemme antall dyr pr. innsett selv eller er dette styrt av rugeri og slakterivirksomhetene? Regelverket på 34 kg levendevekt pr. kvd er en grenseverdi for maks tetthet. Nå foregår det forhandlinger i mellom Fjørfelaget og LMD om å øke grenseverdiene til 39 kg levendevekt pr. kvd. Til sammenligning er grenseverdien i EU 43-44 kg levende vekt pr. kvd. Vi går altså i en retning mot økt intensivering av en allerede helsemessig og dyrevelferdsmessig problematisk produksjon. På grunn av den intensive dyretettheten og dårlig strøkvalitet, er det ikke uvanlig at kyllinger leveres til slakt med etseskader både på tråputer og i brystregion. Tettheten og det høye støynivået fører til at kyllingene blir stresset og voldelige. Dette har man forsøkt å løse ved å ha kontinuerlig dempet belysning i en 24 timers syklus med uavbrutte mørkeperioder. Hvordan kan man løse disse utfordringene uten å redusere dyretettheten? Er regelverket i utgangspunktet godt nok for å kunne ivareta god dyrevelferd og er dette gjennomførbart i praksis?

Mattilsynets nasjonale tilsynsprosjekt avdekket avvik i 132 av 152 slaktekyllingbesetninger. Det ble gitt varsel om vedtak eller vedtak uten forhåndsvarsling hos 102 av de 152 besetningene pga. alvorlige avvik. Avvikene gikk på mange av de helt grunnleggende kravene som påvirker dyrevelferden direkte. Dette var mangler ved strøkvalitet, lysprogram, dyretetthet, klima, tilgang til fòr og vann, rutiner ved uttak og håndtering av syke og skadde dyr, samt avlivningsrutiner.

Når slike forhold avdekkes er det rimelig å spørre seg hvilke kompetanse og hvilke holdninger som er gjennomgående i fjørfenæringen?

Transport av kylling til slakteri

Rapporten til Mattilsynet viste at 4 av de 5 kyllingslakteriene i Norge hadde flere brudd på regelverket som medførte varsel om vedtak. Alle 6 transportører, hvor av 2 var knyttet til slakterivirksomheten og 4 var selvstendige firmaer fikk varsel om vedtak. Maksimumsgrense for å transportere fjørfe er 12 timer. Det er drøyt 600 slaktekyllingprodusenter i Norge fordelt over det ganske land. De 60 millioner slaktekyllinger som produseres i Norge hvert år må transporteres og fordeles på kun 5 slakteri. Det sier seg selv at avstandene blir store. Er dyrevelferden i varetatt ved å transport over så lange avstander eller bør reglene endres? Nortura legger ned sine distrikts-slakterier i stort omfang. Hvilke ansvar har Nortura for å verne om dyrevelferden til slaktekyllig?

Det har blitt avdekket avvik på kontroll av forsvarlig temperaturforhold under transport. En del av transportdødeligheten skyldes mangel på ventilasjon i sommerhalvåret og mangel på varmeanlegg i vinterhalvåret. Transport av fjørfe er ikke et nytt fenomen. Det er grunn til å spørre hvorfor ikke Mattilsynet har vært tidligere på banen i forhold til å pålegge virksomhetene å benytte transportmidler egnet for å transportere kyllinger på en forsvarlig måte?

Når kyllinger skal transporteres plukkes de hos produsent og stues sammen i kasser som stables i konteinere. Både maskinell og manuell plukking medfører røff håndtering av kyllingen og ofte fylles det for mange dyr i kassene/konteinere. Det har blitt avdekket avvik hos 2 virksomheter hvor konteinerne som var i bruk var i så dårlig forfatning at de utgjorde en direkte helsefare for kyllingene. Det ble bl.a. observert en kylling som hang fast etter vingen. Denne var blitt klemt i mellom kasse og lokk.

I denne sammenhengene kan det være nødvendig å spørre seg hvilken rolle tilsynsveterinæren har når vedkommende skal føre tilsyn med bl.a. transportmiddel og dyrevelferden under transport? Har tilsynsveterinærene sviktet?

Avvik i slakteriene  

I følge Mattilsynets sluttrapport hadde flere av slakteriene avvik i forhold til ventilasjon i oppstallingsarealene ved slakteriets mottak. Ved en virksomhet måtte kyllingene oppstalles ute under åpen himmel eller stå på bilen i sommerhalvåret pga. manglende luftskiftekapasitet. Ved en annen virksomhet var det ingen alarm tilknyttet ventilasjon og temperatur i lokalet. Ved denne virksomheten kom det ofte inn kyllinger i løpet av natten, før personalet var til stedet.

Det er praksis å stable konteinere oppå hverandre med alt fra 2 – 4 konteinere i høyden. Denne praksisen medfører en utfordring for tilsynspersonell som etter kravene skal føre tilsyn med hvert enkelt individ, i hver kasse, i hver konteiner.

Dersom kyllingene ikke føres til avlivning umiddelbart etter ankomst til slakteriet er det krav om at de får tilgang på drikkevann. Dersom transporttid og oppstallingstid overstiger 18 timer skal de ha tilgang på fòr. Det var ingen av virksomhetene som hadde egnede løsninger på dette område. Det er ikke tvil om at praksis med å oppstalle kyllinger i deres transportkasser i flere konteinerhøyder medfører praktiske utfordringer i forhold til vann og fòr tilgang.

Andre avvikende forhold som kan nevnes er bl.a. i forbindelse med tipping av konteinere som rommer 300 – 400 levende slaktekylling. Ved en virksomhet ble det observert at kyllinger falt ned på gulvet under tipping, ble hengende fast etter føttene og ble truffet av løse takplater. Det ble også avdekket avvik i forhold til manglende opplæring i håndtering av levende dyr på slakteri. Ved en virksomhet var det vanlig praksis å løfte dem etter en fot, til tross for at regelverket stiller krav om at kyllinger skal løftes etter to føtter. I tillegg ble det avdekket praksis med å henge opp kyllinger med beinskader på slaktelinja. Dette er ikke tillat i følge norsk lov.

De nevnte avvikene er bare et knippe av de regelverksbruddene som Mattilsynet avdekket i tilsynsprosjekt perioden. Det er betenkelig at mange alvorlige avvik forekommer i norske slakterivirksomheter, selv under varslet tilsyn.

Hvor er veterinærene?

Mattilsynet

Hvert slakteri har en tilsynsveterinær knyttet til seg. Tilsynsveterinæren skal bl.a. inspisere hvert enkelt dyr ante mortem for å bedømme om individet egner seg for slakt og om krav til produsent og transport er blitt overholdt. Med tanke på effektiviteten i slakterivirksomhetene i dag har tilsynsveterinæren en krevende jobb på slakteriene. Hvorvidt tiden strekker til for at veterinæren greier å følge opp sitt ansvarsområde er det rimelig å stille spørsmål ved. Man kan også stille spørsmål ved stillingsbeskrivelsen og i hvilke grad lojalitet til og samarbeid med slakterimedarbeidere påvirker rollen som tilsynsfører? Er regelverket tydelig nok for å unngå at regelverksforståelse blir utsatt for varierende tolkning? Med de regelbruddene som Mattilsynet avdekket medfører dette en antakelse om at tilsynsveterinæren ikke evner å utøve en tilfredsstillende jobb, hvorfor?

Hvor har Mattilsynet sentralt vært? Hvorfor har det måttet et nasjonalt tilsynsprosjekt til for å sette i verk tiltak når tilsyn og oppfølging av de 5 kyllingslakteriene burde ha vært innarbeidete rutiner?  Hvordan vil Mattilsynet bidra til at dyrevelferden i fjørfenæringen forbedres i fremtiden?

Den norske veterinærforeningen og den veterinære etikk

Er det bare pelsdyrene som fortjener veterinærforeningens kritiske blikk?

Det er betenkelig at slaktekyllingproduksjon ikke har hatt større oppmerksomhet innad i veterinærmiljøet, da det lenge har vært kjent at fjørfeproduksjon innebærer en rekke utfordringer.

Hvor var/er veterinærene i samfunnsdebatten når temaer som angår veterinærfaget, slik som Mattilsynets avsløringer i fjørfenæringen slås opp i media?

Det er på tide med en gjennomgående debatt på dette tema både innad i veterinærstanden og i det offentlige rom!

Vel møtt!

Skrevet av Andrea Enevoldsen, på vegne av VSFF.

Kilder:

·         ”En nasjon av kjøtthuer” av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie

·         http://en.aviagen.com/ross/

·         http://www.oikos.no/newsread/news.asp?n=5532&wce=

·         www.mattilsynet.no

·         Mattilsynets sluttrapport om dyrevelferd I slaktekyllingproduksjon: http://www.mattilsynet.no/mattilsynet/multimedia/archive/00077/Rapport_-_Dyrevelfer_77287a.pdf

·         Statistisk Sentral Byrå

·         www.stangekylling.no

·         Forelesninger og diskusjoner i forbindelse med mattrygghetsblokken

Slaktekyllingproduksjon - hvor langt er man villig til å gå for billig mat

VETERINÆRSTUDENTENES FAGPOLITISKE FORUM INVITERER TIL PANELDEBATT: «SLAKTEKYLLINGPRODUKSJON – HVOR LANGT ER MAN VILLIG TIL Å GÅ FOR BILLIG MAT».


Konsum av hvitt kjøtt har økt kraftig de siste 20 årene. Det ble slaktet 60 millioner broilerkyllinger i Norge i 2011 og forventet vekst ligger på 5 – 6 %. Dette medfører et behov for flere produsenter og en ytterligere intensivert produksjon. Samtidig offentliggjorde Mattilsynet i februar en oppsiktsvekkende tilsynsrapport som avdekket brudd på elementære krav i regelverket hos en rekke slaktekyllingprodusenter.
Veterinærstudentenes Fagpolitiske Forum inviterer til paneldebatt på Norges Veterinærhøyskole, 19. mars kl.17.00 i fellesauditoriet, Ullevålsveien 72.


Tema: 
«Slaktekyllingproduksjon – Hvor langt er man villig til å gå for billig mat».


Panelet:
Randi Oppermann Moe, veterinær, forsker og leder av forskergruppen på dyrevelferd, NVH
Atle Løvland, spesialveterinær fjørfe, Nortura Rakkestad
David Koht-Nordbye, leder av Fjørfelaget
Unni Kjærnes, Statens Institutt for Forbruksforskning
Line Gertrud Lundstein, Mattilsynet, leder av det nasjonale tilsynsprosjektet på slaktekylling
Ordstyrer: Eystein Skjerve, professor, Norges veterinærhøgskole


- Dagens slaktekylling - er volum og industriproduksjon etisk forsvarlig?
- Nærings utfordringer, hvilke rammer må de forholde seg til?
- Markedsføring av billig kylling - er billig bra, er dyre merker bedre?
- Reell forbrukermakt? kunnskapsmangel? Holdninger til mat? 
- Broiler rasen - vårt eneste alternativ?
- Dyrevelferd vs. helseparametere, hva er god dyrevelferd?
- Tilsynsproblematikk, besetning, transport, slakteri(veterinær perspektiv)
- Mattilsynetsrolle - pekefinger vs. rådgiver
- Bærekraftig og CO2 nøytrale produksjoner?
- Ny landbruksmelding - fremtid for kraftforbaserte næringer
- Veterinærenes og veterinærSTUDENTENES rolle i det hele.

Referat fra De Tause Veterinærene

Onsdag den 25. Januar arrangerte Veterinærstudentenes Fagpolitiske Forum debatten « De tause veterinærene».

Paneldeltagere:

Lars Moe, tidligere rektor ved NVH

Marie Modal, President i DNV

Anne Viken, Veterinær og journalist

Halvor Hektoen, Prorektor ved NVH

Ordstyrer: Eystein Skjerve, leder for Senter for epidemiologi og biostatistikk.

Tema for debatten er på sett og vis utgangspunktet for at vi startet Veterinærstudentenes Fagpolitiske Forum. Vi opplever en manglende kultur for faglig engasjement blant veterinærstudenter her på høyskolen og en manglende synlighet av veterinærer i den generelle samfunnsdebatten, til tross for det breie nedslagsfeltet vi har reint faglig.

I forbindelse med debatten stilt vi en rekke spørsmål som panelet måtte forberede seg på og ta stilling til.

Veterinærene besitter en bred faglig kompetanse og har et stort samfunnsmedisinsk nedslagsfelt. Folk flest er uvitende om hvilke sentrale roller veterinærene utøver i et samfunnsperspektiv og nå føler vi at det er på tide at veterinærene blir mer synlig!

Myten om at veterinæren, en dame i hvit frakk som reparerer kjæledyr og yter god service har fått dominert de senere år. Dette er et viktig fagområde, men det er et lite reelt bilde på hvilke fagområder og instanser de aller fleste veterinærene jobber med og i.

Veterinærene er så mye mer!

Dette bilde har også konsekvens for søkergrunnlaget til Veterinærhøgskolen.

Hvorfor vet ikke folk flest hvilke store områder veterinærene jobber med og deres sentrale plass hva gjelder mattrygghet og folkehelse?

Hvorfor er det ikke naturlig å intervjue veterinæren i saker som er naturlige for vårt yrke å ha førstehåndskunnskap om fremfor eksempelvis biologer, naturforvaltere o.l?

Hvorfor engasjerer ikke veterinæren seg i eks: lokal/distrikspolitikk, dyrevelferd, landbruk, hundeavlsproblematikken på en tydeligere måte, når det er vi som aller helst bør mene noe - særlig når disse temaene raser i samfunnsdebattene?!

Hvorfor er det nesten bare jenter som søker seg til NVH?

Hvilke framtid går veterinærene i møte hva gjelder arbeidsplasser, konkurranse, retninger å jobbe innen. Spiller omstrukturaliseringen i landbruket inn på arbeidsplassene våre i distrikts Norge?

Dette er noen av de temaer som vi mener at både studenter og veterinærer i arbeid bør engasjere seg i. Vi må tørre å ha egne meninger, må tørre å eksponere oss selv og vi må tørre å stå sammen i samarbeid fremfor konkurranse. Vi må begynne å tenke at vi veterinærer faktisk kan være med å forandre dagens situasjon til en bedre fremtid. Vi spurte: er dette vår plikt? Er det i vår makt?

I tillegg oppfordret vi NVH til å komme på banen og si noe om hvorfor ikke høyskolen er flinkere til å legge til rette for engasjement. Hvorfor er det ikke en kultur for debatt, meningsytringer og generelle diskusjoner på skolen. Det er tross alt NVH som former studentene før de skal ut i samfunnet. Bør NVH være sitt ansvar bevisst når det gjelder å utdanne trygge, stolte yrkesutøvere som behersker kommunikasjon, verdsetter sin kunnskap og som ser sin plass i offentlig diskusjonsforum? 

Mange av disse utfordringene ble tatt opp og diskutert blant panelet. Det er knyttet reelle problemstillinger ved det å være en synlig veterinær som ytrer sine meninger. Det er frykten for ikke å være faglig oppdatert, for å stikke se ut, frykten for at andre vil være uenige innad i standen og utad. I tillegg er mange bekymret for å være politisk.  

I motsetning til humanmedisinerne som forholder seg til en mer konkret ramme rundt sin yrkesrolle, har veterinærene et større og bredere verdigrunnlag. Dette er basert på at vi er representert i så mange ledd i verdikjedene. Dette i produksjon, næring, tilsyn og forvaltning. I tillegg har vi sentrale roller i forvaltning av både folkehelse og dyrehelse. Disse instansene står ofte i interessekonflikt. Som Lars Moe, tidligere rektor ved NVH, uttrykte det: « En god del av våre folk har ganske ulikt ståsted i forhold til økonomiske interesser og verdikonflikter». Å samle veterinærstanden og uttrykke et samlet standpunkt i bestemte saker er en utfordring, noe Marie Modal, president i DNV, pekte på som en av deres største utfordringer.

Prorektor Halvor Hektoen tok til ordet for NVH. Han gav tydelig uttrykk for at NVH har planer om å integrere et større fokus på diskusjoner og kritisk tenkning i undervisningen på høyskolen. Han er opptatt av at studentene skal bli flinkere og tryggere på kommunikasjon. Dette mener han er sentralt for å kunne utøve en god jobb som dyrlege, uavhengig av hvilken retning man jobber med. Her har høyskolen et ansvar for å tilrettelegge for øvelse i kommunikasjon i trygge omgivelser. På den måten blir studentene rustet til å tørre å gjøre seg synlig i et større samfunnsmessig perspektiv.  

Anne Viken er en av få veterinærer som er aktiv i samfunnsdebatten. Hun spisser sine kommentarer, kronikker og artikler for å appellere til lesere, nå ut med sitt budskap og for å komme på trykk. Hun mener veterinærene trengs i den offentlige debatten nettopp fordi vi sitter på høy kompetanse som er usynlige for folk. Veterinærene kjenner til problemstillinger som folk ikke en vet eksisterer.

Anne mener at forbrukerne må ha kompetanse for å ta gode valg. Hun mener de har bl. annet krav på å få vite hva det er de spiser, og at denne kunnskapen ikke er tilgjengelig per dags dato. «Nortura og Tines reklamekampanjer tilbyr klisjer, ikke fakta. Fakta kan vi komme med» kommenterte hun under debatten.

I forbindelse med landbruksdebatten mente både Anne Viken og Lars Moe at veterinærene burde komme mer på banen. Anne reiste opp konflikten mellom veterinæren, bonden og dyrevelferd.

«Et argument jeg har hørt er at veterinærene skal tale bøndenes sak, men vår jobb er ikke å opprettholde norsk landbruk. Vår jobb er å opprettholde et norsk landbruk i verdensklasse. Vi skal snakke om hva som er forholdene, ikke om hva som ideelt sett skulle ha vært forholdene, i norsk landbruk.» Sa hun.

VSFF er svært fornøyd med arrangementet til tross for til dels skuffende oppmøte, noe som kanskje illustrerte problematikken omkring temaet vi tok opp. Panelet var særlig godt forberedt og vi sitter med et inntrykk av at vi har klart å fange et aktuelt tema som engasjerer. I etterkant av debatten fikk VSFF oppslag i Nationen og forumet er blitt intervjuet i Bondebladet. Vi håper at dette vil motiverer til debatt blant veterinærene på en synligere måte.  

Arrangementet vårt ble filmet og det vil følge informasjon om hvor opptaket blir tilgjengelig på internett.

VSFF håper at den kulturen vi starter her på høyskolen vil strekke seg ut til veterinærstanden. Vi håper også at debattene vi inviterer til, engasjerer og at oppmøtet blir deretter. VSFF har knyttet kontakt med media og vil fortsette å invitere pressen til arrangementene våre. På denne måten klarer vi å synligjøre NVH og veterinæryrket, slik at folk flest får et større innblikk i vårt store fagfelt.

Vi avslutter med Anne Viken sine ord: «Så er norske veterinærers rolle å passivt hegne opp om mytene, eller skal vi bidra til konstruktiv kunnskap til offentligheten? Hvem sitt ærend skal vi gå? Næringene eller dyras? Svarene burde ha vært åpenbare.»

Følg med på facebookgruppen vår: 

 http://www.facebook.com/#!/groups/192206967530425/

Vi vil oppfordre leserne til å kommentere innlegget og tema her!


Av: Andrea Enevoldsen

Anne Viken sitt innlegg

Veterinærar i offentlegheten

Det er stor avstand mellom landbruk og forbrukar. Folk flest kan svært lite om matproduksjon.
Gjennom å tilføre forbrukarane kompetanse kan veterinærane ha innflytelse og påvirkningskraft.

Tittelen på veterinærstudentanes debatt onsdag 25.januar var dei tause veterinærane. Men veterinærar finst i media.

Norges mest kjende veterinær, Trude Mostuen, meiner ingen bør få unger uten å ta minst to tre års perm per unge. Mostue er i underhaldningsbransjen, dansar på tv og vekker latterbrøl hos kultureliten.

Mostue er slik som media liker å framstille oss. Uten forstand på politikk og veldig glade i dyr. Dette er den stereotypiske fortellinga tabloidmedia har skapt. Her liker dei å ha oss.

Så ja, veterinærane finst der ute. Veterinærar og dyr er lettvint underhaldning.

Dette er Trude Mostue eit godt eksempel på, samt tv-serien om veterinærstudentar. Det krev ingenting av mediekonsumenten og vi krev ingenting av dei. I desse settingane flyt vi på mytene og tilbyr lite nytt.

Undehaldningsarenaen bidrar til å styrke det bildet som alt finst av oss i offentlig rom: som snille med dyr. Ein tek tak i ei historie som folk alt kjenner: dyrlegen som fiksar katten, og så bygger ein vidare på denne.

Dette er kjent, og det som er kjent vil vi høyre meir om. Det gir klikk på nettavisene og antal klikk gir reklameinntekter for mediene. Det er grei mediapsykologi. Trude Mostue er ein klikkgenerator.

Eg har møtt ei mengde fordommar mot veterinærar i media.

Folk veit ikkje kva vi kan.

Då eg begynte som journalist i Universitas, fekk eg høyre av ein kollega: veterinærar deltar da aldri i samfunnsdebatt. Det er da ikkje noko poeng for deg å vere journalist.»

Her om dagen fekk eg ein kommentar på min blogg: «Veterinærar er like synlege i offentligheten som pasientane sine».

På veterinærhøgskkulen var det vanleg med kommentarar av typen «Kvifor er du journalist når du er veterinær?»

Folk såg ingen kopling mellom veterinærmedisin og media.

Men der er ei openbar kopling mellom veterinærar, media og offentlig debatt.

Det er ingen tvil om at veterinærane trengs i offentleg debatt. Vi sit på svært mykje kompetanse som er usynleg for folk. Vi kjenner til problemstillingar som folk ikkje ein gong veit at eksisterer.

Kva skal dei kjøpe? Øko kylling eller konvensjonell?
Skal dei ete sau eller kalkun?
Er nøkkelholet bra, med tanke på dyrehaldet i fjørfenæringa?

Forbrukarane må ha kompetanse for å ta gode valg. Dei har krav på å få vite kva dei et, og det får dei per dags dato ikkje. Nortura og Tines reklamekampanjer tilbyr klisjear, ikkje fakta. Fakta kan vi kome med.

Denne kunnskapen er viktig for forbrukarane å ha når dei står i butikken og skal handle mat. Denne kunnskapen er også viktig å ha når forbrukarne skal stemme ved valg, når dei skal bestemme seg for om dei skal kjøpe norsk eller import. Er Norge betre enn andre land på dyrevelferd eller er det ein bløff?

Eit argument eg har høyrt er at veterinærane skal tale bøndenes sak, men vår jobb er ikkje å oppretthalde norsk landbruk. Vår jobb er å oppretthalde eit norsk landbruk i verdsklasse. Vi skal snakke om kva som er forholda, ikkje om kva som ideelt sett skulle ha vore forholda, i norsk landbruk.

Så er norske veterinærars rolle å passivt hegne opp om mytene, eller skal vi bidra til konstruktiv kunnskap til offentligheten? Kven sitt ærend skal vi gå? Næringane eller dyras? Svara burde ha vore openbare.

Vi har inga plikt til å delta i det offentlige ordskiftet. Men vi har ein rett og vi trengs der.

Anne Viken, veterinær

Video fra De tause Veterinærene

Debatten De Tause Veterinæren ble filmet, og videoen kan du se her.

Marie Modals innlegg på debatten "De tause veterinærene"

Tusen takk for at jeg ble invitert til å være med i dette panelet- veldig glad for det; til tross for at jeg måtte si nei til forrige invitasjon før jul- da det var snakk om helsemessige og etiske spørsmål rundt avl på ulike hunderaser.

I samme åndedrag vil jeg også understreke at jeg er veldig glad for at studentene på NVH har dannet et Fagpolitisk Forum. Blir både stolt og imponert over at dere, midt i en hektisk studenthverdag, finner lyst og engasjement til å ville mene noe om fagpolitikk og kanskje om andre dagsaktuelle temata som ligger i grenselandet rundt det som strikt kan regnes til «våre» områder.

.. og når dette er sagt, så må jeg også berømme dere ekstra for valg av tema i dag; «De tause veterinærene» handler om noe som ligger mitt hjerte særlig nær, nemlig vår synlighet som veterinærer i samfunnet.

Vil begynne med å si at jeg synes veterinærene, vårt beskjedne antall tatt i betraktning, er svært synlige innenfor fagfeltet sports- og familiedyr. (Dyrlegedrømmen, God Morgen Norge, TV2 program fra Lutro/Mostue klinikken osv). Akkurat i dag (25.januar) er God Morgen Norges faste dyrlege Torill Moseng både i TV2 til frokost og på NRK 1 , FBI i kveld.

Som president i en forening for alle veterinærer ønsker jeg meg at også de mindre «salgbare» delene av vår profesjon blir mer synlige.

Veterinærene burde selvfølgelig også hatt yrkestitler i Mattilsynet som viser at de er veterinærer. Dette er et løp som nok er kjørt- men det er ikke bare veterinærer som er rammet. Imidlertid er det nå åpnet for å bruke profesjonstitler igjen…

Når det har vært en seniorinspektør på inspeksjon er det ikke alle som er klar over at det var en dyrlege. Dette kan utløse et krav om «dyrepoliti».

Krav om, og ønske om, synlighet  har vært et gjennomgangstema i de fem årene jeg så langt har sittet som president i Den norske veterinærforening.

Veterinærforeningen skal være: ( ifølge vår egen kommunikasjonsplan)

•       Den fremste talsmann
for veterinærene i Norge

•       Ledende fagpolitisk instans
i all debatt omkring dyrehold
og animalsk matproduksjon i Norge

•       Ansvarlige og gjennomsiktige

Foreningen (i betydning sekretariatet) og sentralstyret har brukt mye tid og ressurser på å forsøke å være tilstede i mediebildet i relevante saker. Eksempler er bruk av bedøvelse ved slakting av dyr, pelsdyrsaken, priser på veterinære tjenester, Bondelagets budstikke og matpriser, diskusjon rundt kreftbehandling av dyr, holdning til hold av reptiler og kostnader forbundet med flytting av NVH til Ås.

•       Hva mener du veterinærenes rolle i samf. bør være?

•       Jeg velger å si hva jeg ønsker at skal være det etterlatte inntrykket av veterinærer skal være; (og dette er direkte avskrift av et innlegg jeg holdt 30.nov 2011 for tillitsvalgte på Gardermoen)

•        Veterinærer kjent som bunnsolide,
handlekraftige og respekterte
yrkesutøvere som fortjener den
lønnen de får og vel så det…

•       Veterinærer ettertraktet som offentlige
forvaltere på alle områder fordi vi besitter særlig gode samarbeidsevner og en særlig bred kompetanse…

•       Veterinærer ønsket i ledende og krevende stillinger i privat sektor på grunn av vår omfattende kunnskap og store integritet…

·         Hva er den største utfordringen med å få veterinærene mer synlig i samf. bilde?

 Den største utfordringen for oss som akademikere er å formulere våre kompliserte budskap på en så tabloid måte at vi faktisk kommer til orde, at vi blir hørt og sett- at noen gidder å trykke de sakene vi syns er viktige.

Ofte er det slik at de store sakene i nyhetsbildet er tuftet på dyrking av konflikter. Vi (veterinærer) ønsker jo i utgangspunktet ikke å krangle med noen, men er opptatt av å informere. Mediebildet i dag har ikke så mye plass til saker som mangler konflikt eller sensasjon.

Typisk eksempel; Harald Gjein, Yngvild W, Jorunn J og undertegnede hadde skrevet en kronikk i forbindelse med veterinære fagdager og feiringen av Vet 2011- 250 år siden oppstart av veterinærutdanningen i Lyon. Vi fikk tilbakemelding fra Aftenposten om at de ikke trykket den, fordi den var informativ, men uten meningsytring /ståsted. Ved en feil ble en versjon der en setning om at Ecinococcus-påvisning i Norge ville føre til at vi ikke kunne spise rå skogsbær sendt til blant annet VG.

Det ble det umiddelbart sak av.

Videre er det en utfordring å utforme budskap som i størst mulig grad forener oss, og får oss til å fremstå med en samlet stemme. Her kan jo pelsdyrsaken nevnes. Debatten på Litteraturhuset, som gikk direkte i beste sendetid viste jo med all ønskelig tydelighet at det hersker ulike oppfatninger om dette dyreholdet innad i standen. Andre eksempler på det samme er strid om hva som skal til for å bekjempe smittsomme sykdommer i oppdrettsnæringen, og hvordan vi skal se på kastrering av sports- og familiedyr.

•       Hvordan formidle veterinærenes evt. viktige samfunnsrolle ut til folk flest i forhold til å bygge tillit og respekt for yrket, og underbygging av autoriteten en veterinær bør ha med utgangspkt i sin brede kompetanse?

 God kommunikasjon som gir troverdighet er tuftet på :

-          Kompetanse

-          Etikk/moral/integritet

-          Velvilje

Rett før jul hadde veterinærhistorisk selskap et høstmøte der de hadde invitert kollega og tidligere departementsråd Olav Ulleren til å snakke om « veterinæren i samfunnet»- han understreket betydningen av at dyrleger i dag også må gjøre seg til en «kjent og kjær» person i lokalsamfunnet.

Må også være gode på samarbeid med andre yrkesgrupper.

Jeg har nettopp skrevet i  lederen  til neste NVT at ;

«Ethvert norsk kommunestyre burde etter min mening ha minst en representant med veterinær bakgrunn».

Det er bare et fåtall av oss som kan bli rikskjendiser, men vi bør alle jobbe for å bli «kjendiser» på lokalplan. En rolle som var så mye lettere å ta i «gamle dager» da vi hadde distriktsveterinærer over hele landet.

Vi må holde på våre kjerneområder også; Dyrehelse, dyrevelferd og folkehelse.

Hva skal til for at veterinærene skal bli synlige og bli engasjert - trenger ikke å komme med løsning, men hvilke muligheter vil føre til et større engasjement..hvor trykker skoene??

                

Kanskje den arbeidsledigheten vi muligens møter om få år (det blir ca 120-140 veterinærer  ferdig hvert år, og bare et 35-tall pensjoneres) vil gjøre at det tvinger seg frem større kreativitet , og at vi da vil og tør å ta en rolle i en bredere samfunnsdebatt. Økt konkurranse vil gi økt prestasjon.

Vi må bli råere på å ville påvirke. DNV har nettopp, for første gang i min tid i hvert fall, sendt et skriv til alle politiske partier som innspill til arbeidet med partiprogrammene.

«DNV har utarbeidet et antall prinsippnotater på ulike områder. Noen av disse notatene vedlegges og omhandler:

• Rovvilt og beitedyr
• Medisinbruk til næringsmiddelproduserande dyr
• Identitetsmerking av dyr
• Etisk slakting av dyr
• Dyrevelferd

Utover dette ønsker vi særlig å henlede oppmerksomheten på:

• Dyrevelferd generelt og spesielt, herunder pelsdyrhold og fiskeoppdrett
• Veterinærdekningen
• Veterinærvakten
• One Health og AMR
• Fortsatt høykvalitets veterinærutdanning i Norge»

I vår omgang med myndigheter er det viktig å huske på at det er stor forskjell på å ha rett og å få rett.

Marie Modal

Januar 2012