Referat fra De Tause Veterinærene

Onsdag den 25. Januar arrangerte Veterinærstudentenes Fagpolitiske Forum debatten « De tause veterinærene».

Paneldeltagere:

Lars Moe, tidligere rektor ved NVH

Marie Modal, President i DNV

Anne Viken, Veterinær og journalist

Halvor Hektoen, Prorektor ved NVH

Ordstyrer: Eystein Skjerve, leder for Senter for epidemiologi og biostatistikk.

Tema for debatten er på sett og vis utgangspunktet for at vi startet Veterinærstudentenes Fagpolitiske Forum. Vi opplever en manglende kultur for faglig engasjement blant veterinærstudenter her på høyskolen og en manglende synlighet av veterinærer i den generelle samfunnsdebatten, til tross for det breie nedslagsfeltet vi har reint faglig.

I forbindelse med debatten stilt vi en rekke spørsmål som panelet måtte forberede seg på og ta stilling til.

Veterinærene besitter en bred faglig kompetanse og har et stort samfunnsmedisinsk nedslagsfelt. Folk flest er uvitende om hvilke sentrale roller veterinærene utøver i et samfunnsperspektiv og nå føler vi at det er på tide at veterinærene blir mer synlig!

Myten om at veterinæren, en dame i hvit frakk som reparerer kjæledyr og yter god service har fått dominert de senere år. Dette er et viktig fagområde, men det er et lite reelt bilde på hvilke fagområder og instanser de aller fleste veterinærene jobber med og i.

Veterinærene er så mye mer!

Dette bilde har også konsekvens for søkergrunnlaget til Veterinærhøgskolen.

Hvorfor vet ikke folk flest hvilke store områder veterinærene jobber med og deres sentrale plass hva gjelder mattrygghet og folkehelse?

Hvorfor er det ikke naturlig å intervjue veterinæren i saker som er naturlige for vårt yrke å ha førstehåndskunnskap om fremfor eksempelvis biologer, naturforvaltere o.l?

Hvorfor engasjerer ikke veterinæren seg i eks: lokal/distrikspolitikk, dyrevelferd, landbruk, hundeavlsproblematikken på en tydeligere måte, når det er vi som aller helst bør mene noe - særlig når disse temaene raser i samfunnsdebattene?!

Hvorfor er det nesten bare jenter som søker seg til NVH?

Hvilke framtid går veterinærene i møte hva gjelder arbeidsplasser, konkurranse, retninger å jobbe innen. Spiller omstrukturaliseringen i landbruket inn på arbeidsplassene våre i distrikts Norge?

Dette er noen av de temaer som vi mener at både studenter og veterinærer i arbeid bør engasjere seg i. Vi må tørre å ha egne meninger, må tørre å eksponere oss selv og vi må tørre å stå sammen i samarbeid fremfor konkurranse. Vi må begynne å tenke at vi veterinærer faktisk kan være med å forandre dagens situasjon til en bedre fremtid. Vi spurte: er dette vår plikt? Er det i vår makt?

I tillegg oppfordret vi NVH til å komme på banen og si noe om hvorfor ikke høyskolen er flinkere til å legge til rette for engasjement. Hvorfor er det ikke en kultur for debatt, meningsytringer og generelle diskusjoner på skolen. Det er tross alt NVH som former studentene før de skal ut i samfunnet. Bør NVH være sitt ansvar bevisst når det gjelder å utdanne trygge, stolte yrkesutøvere som behersker kommunikasjon, verdsetter sin kunnskap og som ser sin plass i offentlig diskusjonsforum? 

Mange av disse utfordringene ble tatt opp og diskutert blant panelet. Det er knyttet reelle problemstillinger ved det å være en synlig veterinær som ytrer sine meninger. Det er frykten for ikke å være faglig oppdatert, for å stikke se ut, frykten for at andre vil være uenige innad i standen og utad. I tillegg er mange bekymret for å være politisk.  

I motsetning til humanmedisinerne som forholder seg til en mer konkret ramme rundt sin yrkesrolle, har veterinærene et større og bredere verdigrunnlag. Dette er basert på at vi er representert i så mange ledd i verdikjedene. Dette i produksjon, næring, tilsyn og forvaltning. I tillegg har vi sentrale roller i forvaltning av både folkehelse og dyrehelse. Disse instansene står ofte i interessekonflikt. Som Lars Moe, tidligere rektor ved NVH, uttrykte det: « En god del av våre folk har ganske ulikt ståsted i forhold til økonomiske interesser og verdikonflikter». Å samle veterinærstanden og uttrykke et samlet standpunkt i bestemte saker er en utfordring, noe Marie Modal, president i DNV, pekte på som en av deres største utfordringer.

Prorektor Halvor Hektoen tok til ordet for NVH. Han gav tydelig uttrykk for at NVH har planer om å integrere et større fokus på diskusjoner og kritisk tenkning i undervisningen på høyskolen. Han er opptatt av at studentene skal bli flinkere og tryggere på kommunikasjon. Dette mener han er sentralt for å kunne utøve en god jobb som dyrlege, uavhengig av hvilken retning man jobber med. Her har høyskolen et ansvar for å tilrettelegge for øvelse i kommunikasjon i trygge omgivelser. På den måten blir studentene rustet til å tørre å gjøre seg synlig i et større samfunnsmessig perspektiv.  

Anne Viken er en av få veterinærer som er aktiv i samfunnsdebatten. Hun spisser sine kommentarer, kronikker og artikler for å appellere til lesere, nå ut med sitt budskap og for å komme på trykk. Hun mener veterinærene trengs i den offentlige debatten nettopp fordi vi sitter på høy kompetanse som er usynlige for folk. Veterinærene kjenner til problemstillinger som folk ikke en vet eksisterer.

Anne mener at forbrukerne må ha kompetanse for å ta gode valg. Hun mener de har bl. annet krav på å få vite hva det er de spiser, og at denne kunnskapen ikke er tilgjengelig per dags dato. «Nortura og Tines reklamekampanjer tilbyr klisjer, ikke fakta. Fakta kan vi komme med» kommenterte hun under debatten.

I forbindelse med landbruksdebatten mente både Anne Viken og Lars Moe at veterinærene burde komme mer på banen. Anne reiste opp konflikten mellom veterinæren, bonden og dyrevelferd.

«Et argument jeg har hørt er at veterinærene skal tale bøndenes sak, men vår jobb er ikke å opprettholde norsk landbruk. Vår jobb er å opprettholde et norsk landbruk i verdensklasse. Vi skal snakke om hva som er forholdene, ikke om hva som ideelt sett skulle ha vært forholdene, i norsk landbruk.» Sa hun.

VSFF er svært fornøyd med arrangementet til tross for til dels skuffende oppmøte, noe som kanskje illustrerte problematikken omkring temaet vi tok opp. Panelet var særlig godt forberedt og vi sitter med et inntrykk av at vi har klart å fange et aktuelt tema som engasjerer. I etterkant av debatten fikk VSFF oppslag i Nationen og forumet er blitt intervjuet i Bondebladet. Vi håper at dette vil motiverer til debatt blant veterinærene på en synligere måte.  

Arrangementet vårt ble filmet og det vil følge informasjon om hvor opptaket blir tilgjengelig på internett.

VSFF håper at den kulturen vi starter her på høyskolen vil strekke seg ut til veterinærstanden. Vi håper også at debattene vi inviterer til, engasjerer og at oppmøtet blir deretter. VSFF har knyttet kontakt med media og vil fortsette å invitere pressen til arrangementene våre. På denne måten klarer vi å synligjøre NVH og veterinæryrket, slik at folk flest får et større innblikk i vårt store fagfelt.

Vi avslutter med Anne Viken sine ord: «Så er norske veterinærers rolle å passivt hegne opp om mytene, eller skal vi bidra til konstruktiv kunnskap til offentligheten? Hvem sitt ærend skal vi gå? Næringene eller dyras? Svarene burde ha vært åpenbare.»

Følg med på facebookgruppen vår: 

 http://www.facebook.com/#!/groups/192206967530425/

Vi vil oppfordre leserne til å kommentere innlegget og tema her!


Av: Andrea Enevoldsen

Anne Viken sitt innlegg

Veterinærar i offentlegheten

Det er stor avstand mellom landbruk og forbrukar. Folk flest kan svært lite om matproduksjon.
Gjennom å tilføre forbrukarane kompetanse kan veterinærane ha innflytelse og påvirkningskraft.

Tittelen på veterinærstudentanes debatt onsdag 25.januar var dei tause veterinærane. Men veterinærar finst i media.

Norges mest kjende veterinær, Trude Mostuen, meiner ingen bør få unger uten å ta minst to tre års perm per unge. Mostue er i underhaldningsbransjen, dansar på tv og vekker latterbrøl hos kultureliten.

Mostue er slik som media liker å framstille oss. Uten forstand på politikk og veldig glade i dyr. Dette er den stereotypiske fortellinga tabloidmedia har skapt. Her liker dei å ha oss.

Så ja, veterinærane finst der ute. Veterinærar og dyr er lettvint underhaldning.

Dette er Trude Mostue eit godt eksempel på, samt tv-serien om veterinærstudentar. Det krev ingenting av mediekonsumenten og vi krev ingenting av dei. I desse settingane flyt vi på mytene og tilbyr lite nytt.

Undehaldningsarenaen bidrar til å styrke det bildet som alt finst av oss i offentlig rom: som snille med dyr. Ein tek tak i ei historie som folk alt kjenner: dyrlegen som fiksar katten, og så bygger ein vidare på denne.

Dette er kjent, og det som er kjent vil vi høyre meir om. Det gir klikk på nettavisene og antal klikk gir reklameinntekter for mediene. Det er grei mediapsykologi. Trude Mostue er ein klikkgenerator.

Eg har møtt ei mengde fordommar mot veterinærar i media.

Folk veit ikkje kva vi kan.

Då eg begynte som journalist i Universitas, fekk eg høyre av ein kollega: veterinærar deltar da aldri i samfunnsdebatt. Det er da ikkje noko poeng for deg å vere journalist.»

Her om dagen fekk eg ein kommentar på min blogg: «Veterinærar er like synlege i offentligheten som pasientane sine».

På veterinærhøgskkulen var det vanleg med kommentarar av typen «Kvifor er du journalist når du er veterinær?»

Folk såg ingen kopling mellom veterinærmedisin og media.

Men der er ei openbar kopling mellom veterinærar, media og offentlig debatt.

Det er ingen tvil om at veterinærane trengs i offentleg debatt. Vi sit på svært mykje kompetanse som er usynleg for folk. Vi kjenner til problemstillingar som folk ikkje ein gong veit at eksisterer.

Kva skal dei kjøpe? Øko kylling eller konvensjonell?
Skal dei ete sau eller kalkun?
Er nøkkelholet bra, med tanke på dyrehaldet i fjørfenæringa?

Forbrukarane må ha kompetanse for å ta gode valg. Dei har krav på å få vite kva dei et, og det får dei per dags dato ikkje. Nortura og Tines reklamekampanjer tilbyr klisjear, ikkje fakta. Fakta kan vi kome med.

Denne kunnskapen er viktig for forbrukarane å ha når dei står i butikken og skal handle mat. Denne kunnskapen er også viktig å ha når forbrukarne skal stemme ved valg, når dei skal bestemme seg for om dei skal kjøpe norsk eller import. Er Norge betre enn andre land på dyrevelferd eller er det ein bløff?

Eit argument eg har høyrt er at veterinærane skal tale bøndenes sak, men vår jobb er ikkje å oppretthalde norsk landbruk. Vår jobb er å oppretthalde eit norsk landbruk i verdsklasse. Vi skal snakke om kva som er forholda, ikkje om kva som ideelt sett skulle ha vore forholda, i norsk landbruk.

Så er norske veterinærars rolle å passivt hegne opp om mytene, eller skal vi bidra til konstruktiv kunnskap til offentligheten? Kven sitt ærend skal vi gå? Næringane eller dyras? Svara burde ha vore openbare.

Vi har inga plikt til å delta i det offentlige ordskiftet. Men vi har ein rett og vi trengs der.

Anne Viken, veterinær

Marie Modals innlegg på debatten "De tause veterinærene"

Tusen takk for at jeg ble invitert til å være med i dette panelet- veldig glad for det; til tross for at jeg måtte si nei til forrige invitasjon før jul- da det var snakk om helsemessige og etiske spørsmål rundt avl på ulike hunderaser.

I samme åndedrag vil jeg også understreke at jeg er veldig glad for at studentene på NVH har dannet et Fagpolitisk Forum. Blir både stolt og imponert over at dere, midt i en hektisk studenthverdag, finner lyst og engasjement til å ville mene noe om fagpolitikk og kanskje om andre dagsaktuelle temata som ligger i grenselandet rundt det som strikt kan regnes til «våre» områder.

.. og når dette er sagt, så må jeg også berømme dere ekstra for valg av tema i dag; «De tause veterinærene» handler om noe som ligger mitt hjerte særlig nær, nemlig vår synlighet som veterinærer i samfunnet.

Vil begynne med å si at jeg synes veterinærene, vårt beskjedne antall tatt i betraktning, er svært synlige innenfor fagfeltet sports- og familiedyr. (Dyrlegedrømmen, God Morgen Norge, TV2 program fra Lutro/Mostue klinikken osv). Akkurat i dag (25.januar) er God Morgen Norges faste dyrlege Torill Moseng både i TV2 til frokost og på NRK 1 , FBI i kveld.

Som president i en forening for alle veterinærer ønsker jeg meg at også de mindre «salgbare» delene av vår profesjon blir mer synlige.

Veterinærene burde selvfølgelig også hatt yrkestitler i Mattilsynet som viser at de er veterinærer. Dette er et løp som nok er kjørt- men det er ikke bare veterinærer som er rammet. Imidlertid er det nå åpnet for å bruke profesjonstitler igjen…

Når det har vært en seniorinspektør på inspeksjon er det ikke alle som er klar over at det var en dyrlege. Dette kan utløse et krav om «dyrepoliti».

Krav om, og ønske om, synlighet  har vært et gjennomgangstema i de fem årene jeg så langt har sittet som president i Den norske veterinærforening.

Veterinærforeningen skal være: ( ifølge vår egen kommunikasjonsplan)

•       Den fremste talsmann
for veterinærene i Norge

•       Ledende fagpolitisk instans
i all debatt omkring dyrehold
og animalsk matproduksjon i Norge

•       Ansvarlige og gjennomsiktige

Foreningen (i betydning sekretariatet) og sentralstyret har brukt mye tid og ressurser på å forsøke å være tilstede i mediebildet i relevante saker. Eksempler er bruk av bedøvelse ved slakting av dyr, pelsdyrsaken, priser på veterinære tjenester, Bondelagets budstikke og matpriser, diskusjon rundt kreftbehandling av dyr, holdning til hold av reptiler og kostnader forbundet med flytting av NVH til Ås.

•       Hva mener du veterinærenes rolle i samf. bør være?

•       Jeg velger å si hva jeg ønsker at skal være det etterlatte inntrykket av veterinærer skal være; (og dette er direkte avskrift av et innlegg jeg holdt 30.nov 2011 for tillitsvalgte på Gardermoen)

•        Veterinærer kjent som bunnsolide,
handlekraftige og respekterte
yrkesutøvere som fortjener den
lønnen de får og vel så det…

•       Veterinærer ettertraktet som offentlige
forvaltere på alle områder fordi vi besitter særlig gode samarbeidsevner og en særlig bred kompetanse…

•       Veterinærer ønsket i ledende og krevende stillinger i privat sektor på grunn av vår omfattende kunnskap og store integritet…

·         Hva er den største utfordringen med å få veterinærene mer synlig i samf. bilde?

 Den største utfordringen for oss som akademikere er å formulere våre kompliserte budskap på en så tabloid måte at vi faktisk kommer til orde, at vi blir hørt og sett- at noen gidder å trykke de sakene vi syns er viktige.

Ofte er det slik at de store sakene i nyhetsbildet er tuftet på dyrking av konflikter. Vi (veterinærer) ønsker jo i utgangspunktet ikke å krangle med noen, men er opptatt av å informere. Mediebildet i dag har ikke så mye plass til saker som mangler konflikt eller sensasjon.

Typisk eksempel; Harald Gjein, Yngvild W, Jorunn J og undertegnede hadde skrevet en kronikk i forbindelse med veterinære fagdager og feiringen av Vet 2011- 250 år siden oppstart av veterinærutdanningen i Lyon. Vi fikk tilbakemelding fra Aftenposten om at de ikke trykket den, fordi den var informativ, men uten meningsytring /ståsted. Ved en feil ble en versjon der en setning om at Ecinococcus-påvisning i Norge ville føre til at vi ikke kunne spise rå skogsbær sendt til blant annet VG.

Det ble det umiddelbart sak av.

Videre er det en utfordring å utforme budskap som i størst mulig grad forener oss, og får oss til å fremstå med en samlet stemme. Her kan jo pelsdyrsaken nevnes. Debatten på Litteraturhuset, som gikk direkte i beste sendetid viste jo med all ønskelig tydelighet at det hersker ulike oppfatninger om dette dyreholdet innad i standen. Andre eksempler på det samme er strid om hva som skal til for å bekjempe smittsomme sykdommer i oppdrettsnæringen, og hvordan vi skal se på kastrering av sports- og familiedyr.

•       Hvordan formidle veterinærenes evt. viktige samfunnsrolle ut til folk flest i forhold til å bygge tillit og respekt for yrket, og underbygging av autoriteten en veterinær bør ha med utgangspkt i sin brede kompetanse?

 God kommunikasjon som gir troverdighet er tuftet på :

-          Kompetanse

-          Etikk/moral/integritet

-          Velvilje

Rett før jul hadde veterinærhistorisk selskap et høstmøte der de hadde invitert kollega og tidligere departementsråd Olav Ulleren til å snakke om « veterinæren i samfunnet»- han understreket betydningen av at dyrleger i dag også må gjøre seg til en «kjent og kjær» person i lokalsamfunnet.

Må også være gode på samarbeid med andre yrkesgrupper.

Jeg har nettopp skrevet i  lederen  til neste NVT at ;

«Ethvert norsk kommunestyre burde etter min mening ha minst en representant med veterinær bakgrunn».

Det er bare et fåtall av oss som kan bli rikskjendiser, men vi bør alle jobbe for å bli «kjendiser» på lokalplan. En rolle som var så mye lettere å ta i «gamle dager» da vi hadde distriktsveterinærer over hele landet.

Vi må holde på våre kjerneområder også; Dyrehelse, dyrevelferd og folkehelse.

Hva skal til for at veterinærene skal bli synlige og bli engasjert - trenger ikke å komme med løsning, men hvilke muligheter vil føre til et større engasjement..hvor trykker skoene??

                

Kanskje den arbeidsledigheten vi muligens møter om få år (det blir ca 120-140 veterinærer  ferdig hvert år, og bare et 35-tall pensjoneres) vil gjøre at det tvinger seg frem større kreativitet , og at vi da vil og tør å ta en rolle i en bredere samfunnsdebatt. Økt konkurranse vil gi økt prestasjon.

Vi må bli råere på å ville påvirke. DNV har nettopp, for første gang i min tid i hvert fall, sendt et skriv til alle politiske partier som innspill til arbeidet med partiprogrammene.

«DNV har utarbeidet et antall prinsippnotater på ulike områder. Noen av disse notatene vedlegges og omhandler:

• Rovvilt og beitedyr
• Medisinbruk til næringsmiddelproduserande dyr
• Identitetsmerking av dyr
• Etisk slakting av dyr
• Dyrevelferd

Utover dette ønsker vi særlig å henlede oppmerksomheten på:

• Dyrevelferd generelt og spesielt, herunder pelsdyrhold og fiskeoppdrett
• Veterinærdekningen
• Veterinærvakten
• One Health og AMR
• Fortsatt høykvalitets veterinærutdanning i Norge»

I vår omgang med myndigheter er det viktig å huske på at det er stor forskjell på å ha rett og å få rett.

Marie Modal

Januar 2012

Halvor Hektoen sitt innlegg på debatten "De tause veterinærene"

De tause veterinærene

Først vil (også) jeg få rose Veterinærstudentenes fagpolitiske forum (VSFF) for å sette veterinærenes samfunnsengasjement på dagsorden. Jeg håper at dette fagpolitiske forumet kommer til å bestå, og at det er oppslutning om forumets arrangementer framover. Et slikt initiativ hvor veterinærfaglige temaer kan diskuteres og belyses har manglet. Og det er mange interessante saker å ta opp.

Dagens tema er viktig. Det har med synlighet og omdømme for veterinærstanden og profesjonen og for hvordan vårt fagområde i neste omgang har innflytelse på samfunnet og samfunnsutviklingen. Hvordan vi står fram og hva vi engasjerer oss i betyr mye for hva folk forbinder med det å være veterinær.

For noen år siden sto det referert fra et innlegg på årsmøte i den britiske veterinærforeningen i Veterinary Record: What do vets do? They treat my cat, they treat my dogs and they make lousy TV-programs. Nå vil ikke jeg gå god for denne uttalelsen, men den illustrerer at måten vi står fram på er viktig for hvordan veterinærer blir sett på som yrkesgruppe.

Hvem er så de tause – er det veterinærer generelt – er det veterinærstudenter, enkeltveterinærer, veterinærer i ulike yrkessammenhenger: som kliniker eller ansatt i mattilsynet, i pelsdyravlslaget, i veterinærforeningen eller her på NVH.

Opptrer veterinærer i rollen som vanlig medborger, som riks- eller lokal synser, som fagmann, som spesialist eller forsker/professor eller på vegne av arbeidsgiveren.

Alle er meningsberettiget – og enda viktigere – andre enn vi veterinærer har soleklar rett til å mene noe om veterinære spørsmål, om dyrevelferd, om veterinærvakta, om E.coli og fugleinfluensa, eller om bekjempelse lakselus eller PD i oppdrettsnæringa osv.

Og ofte er det andre enn oss veterinærer som setter ett tema på dagsorden. Som fagfolk og som de som presumptivt har greie på veterinærfaglige forhold er jo dette ganske irriterende. Vi kunne jo ønske at vi er de første som blir spurt om veterinærfaglige ting, men realiteten er at det som regel er ikke vi som setter dagsorden. Det er naivt å tro at vi som fagfolk kan styre hvilke saker som tas opp til debatt –  annet enn selvfølgelig i våre indre sirkler. Ett aktuelt eksempel nå er kastrering av hund. Etter hva jeg har fått med meg var det en journalistvikar i Forskning.no som skrev noe om dette for kort tid siden, og så er saken plutselig på sendekartet til Forbrukermagasinet FBI i NRK nå i kveld. Da dette ble diskutert i forbindelse med den nye dyrevelferdsloven skapte det ikke offentlig debatt.

Våre fagområder engasjerer:

·        Det er meget stor interesse for de såkalte veterinære fagområder (dyr, dyresykdommer, dyrevelferd, mattrygghet, zoonoser).

·        Veterinærers engasjement etterlyses (Sist under veterinære fagdager hvor Lars Peder Breck savnet veterinærens deltagelse i samfunnsdebatt og politisk debatt. Han mente vi var lite synlig).

·        Veterinærer fremstår som troverdige og saklige og blir lyttet til (både faglig og fagpolitisk) og veterinære institusjoner og organisasjoner har godt omdømme (NVH, VI, DNV).

Hva er så NVHs rolle og oppgave? 

·        Utdanne samfunnsengasjerte og samfunnsbevisste kandidater

·        Engasjere våre forskere til å delta i samfunnsdebatter

Og at våre ansatte skal benytte anledningen til å engasjere seg: NVH har tre hovedmål:

·        Forskning

·        Utdanning

·        Formidling – og da ikke bare vitenskapelig, men også for allmennheten

I mål for studiene ved NVH er det ikke presisert at vi skal utdanne samfunnsbevisste kandidater, men det står:

·        At studentene skal ha evne til å kommunisere på en forståelig, effektiv, og respektfull måte med klienter, allmennheten, kolleger og ansvarlige myndigheter.

·        Kandidatene skal ha grunnleggende kunnskaper og ferdigheter  slik at de kan jobbe for bedre dyrehelse, folkehelse og dyrevelferd.

·        Forståelse for begrepet en verden – en helse

·        Ha forståelse for naturvitenskapelige problemstillinger og sette seg inn i og løse komplekse problemstillinger innen vet. Med arbeidsfelt og forskning

·        Og så skal vi kjenne vår faglige begrensing?????

Har vi så noen virkemidler til å oppnå dette:

Bringe samfunnsengasjementet og debatten inn i forelesningssalene

Skape debattarenaer, treningsarenaer,

For det hviler det et særskilt ansvar på oss veterinærer som fagfolk til å engasjere oss i samfunnsdiskusjonen som angår faget vårt – og da i en bred forstand. Vi kan mene forskjellige ting, men vår akademiske utdanning som er basert på forskningsbasert undervisning, som det heter så fint, så stiller det krav til hvordan vi bruker argumenter. Fagligheten og kunnskap må stå høyt, men det finnes få absolutte sannheter, selv dere studenter sikkert får det inntrykket når dere sitter på forelesninger. Det som driver kunnskapen videre er å stille spørsmål, er å være kritisk.

Med solid fagkunnskap kan vi også bringe samfunnsdiskusjoner rundt dyr, dyrehold, dyrevelferd, mattrygghet osv. opp på et høyere saklighetsnivå.

Referat fra hundeavlsdebatten i november

Kristin Prestrud (Norsk KennelKlubb, - NKK)

Martine Lund Ziener (smådyrspesialist)

Christian Geemuyden (AGRIA og eksteriørdommer)

Wenja Rui (oppdretter og dommer)

Siri Martinsen (NOAH)

Kantinen på Norges veterinærhøyskole var fullsatt, og publikummet var variert. Har var alt fra de som tilhører skolen, til eksterne hundeentusiaster. De engasjerte studentene som har startet opp gruppen «Veterinærstudentenes Fagpolitiske Forum», Renate Valdersnes Eide og Andrea Enevoldsen ønsket alle oppmøtte velkommen til debatt og sparket det hele i gang med en beskrivende video som viste hva hundeavl i enkelte tilfeller kan gjøre med menneskets beste venn. Med dette ble interessen brått vekket blant publikum, - også hos de som kanskje ikke visste så mye om dagens tema fra før.

Ordstyrer for kvelden var veterinær og epidemiolog Ane Nødtvedt. Først fikk hver av de oppmøtte debattantene anledning til å presentere seg selv og deres synspunkter. Wenja Rui, som har drevet med oppdrett på dachs siden 1986 og som i mange år har vært dommer på hundeutstillinger, poengterte at ærlighet er et sentralt stikkord i hundeavlen. Oppdretterne har et hovedansvar, og er i følge henne pliktet til å innrømme og opplyse om sykdom blant sine kull. Det eneste riktige er å avlive valper som ikke har helsen i orden, men dessverre er det mange som velger å vike unna slike drastiske, men dog nødvendige tiltak. Man får dermed avkom også av syke hunder, og disse vil kunne videreføre sykdom til fremtidige kull. Mange problemer blir holdt skjult, og både penger og omdømme spiller her en sentral rolle, opplyser Wanja. Ingen oppdretter ønsker vel å bli stemplet som den med de syke hundene? Ikke bare oppdrettere sitter med er stort ansvar i denne saken. Også dommere må huske på det ekstreme ansvaret som følger med en slik rolle. «Oppdretterne lager nemlig det vi dommere vil ha!», sier Wenja og fortsetter; «Det er derfor viktig at vi som dommere ikke blir for storforlangende, for det går kun ut over hundene, og det er det ingen som ønsker!» Hun avsluttet innlegget sitt med å understreke nok en gang at helse og gemytt er det som absolutt er viktigst, og at utseende må komme i andre rekke.

Christian Geemuyden fra AGRIA, etterlyste i sitt innlegg engasjement blant veterinærer når det kommer til temaet hundeavl. Ingen ønsker å avle på syke dyr, og kanskje veterinærene må bruke mer tid og krefter på å snakke MED Norsk kennelklubb og hundeoppdrettere, i stedet for å snakke OM dem. Kanskje mange rett og slett er for lite opplyst og har for lite kunnskap om temaet...?...

Smådyrspesialisten Martine Lund Ziener sa seg enig i at veterinærene har et stort ansvar i saken, og oppfordret veterinærer til å informere og belære både seg selv, hundekjøpere og sist, men ikke minst, de som driver med avl og oppdrett. Man må heller ikke glemme viktigheten av å gi gode og konstruktive tilbakemeldinger til hundeoppdretterne slik at disse stadig kan forbedre seg.

Kristin Prestrud fra Norsk kennelklubb poengterte i innlegget sitt at rasestandarden ikke kun legger vekt på utseende, men at også helse er en veldig sentral del, og avsluttet med ordene; «Det skal være sunt å være vakker!»

Siri Martinsen fra NOAH mente derimot av vi i stor grad gjør hundene til forbruksvarer og at vi former dem slik vi vil ha dem uten å tenke på hva som er best og verst for hundene. Mange av de vanlige problemene til mange hunderaser kunne lett vært unngått ved å endre på utseendet til rasen. Riktignok blir alle dyr syke, men noen av problemene har vi selv skapt, - hundene skal i følge den tidligere nevnte rasestandarden ha korrekt lengde på alt fra snute til ben, og slike krav skaper unektelig mange unødvendige helseproblem for den gitte rasen. «Disse problemene kunne lett vært unngått kun ved å endre på utseendet», poengterer Martinsen. Menneskets interesser er i konflikt med dyrenes, og som kjent er menneskearten en egoistisk og selvsentrert art, og dette går fort ut over de forsvarsløse dyrene. For at dyrene skal ha maksimalt velbehag, må de faktisk se annerledes ut, og Martinsen oppfordrer også NKK til å innrømme dette, før hun avslutter med utsagnet; «Hunden er menneskets beste venn, men hvor god venn er egentlig vi?», og debatten fikk med dette et spark videre.

De oppmøtte fikk med dette en god pekepinn på hva resten av kvelden skulle dreie seg om, og nå var det publikum sin tur til å engasjere seg, og engasjementet var overveldende. En etter en kom hendene i været, og meningene var like varierte som de var mange. Rolf Bjerke Larsen var en av de første som kom til ordet, og han ytret at mange i stor grad vegrer seg for å ta tak i problemene, og at mange unngår å snakke om temaet, rett og slett fordi de er flaue over hvor alvorlig situasjonen har blitt. “Tør vi ikke å sette ord på problemene, kan vi heller ikke regne med å rette opp i dem! Vi som hundekjøpere trenger større tilgang på informasjon. Hvordan skal fremtidige hundeeiere bli opplyst, når vi som faktisk har kunnskap om temaet, ikke tør å gi ut den informasjonen vi sitter inne med?”, spør Bjerke Larsen oppgitt, og avslutter med spørsmålet; «Hvorfor tør ikke NKK å legge ut informasjon om helseproblemer tilknyttet de ulike rasene på nettet, slik at kommende dyreeiere kan gå inn der og lese? Dere unnlater å si noe om dette i redsel for å støte de ulike raseklubbene. Slik kan vi rett og slett ikke ha det!» Kristin Prestrud var raskt ute, og bekreftet at både oppdrettere og NKK plikter å gi ut slik informasjon, og sa videre at de skal ta tak i dette, og faktisk få lagt ut all den nødvendige informasjonen på nettet, slik at fremtidige hundeeiere på en enkel måte kan få oversikt over hvilke helseproblemer som i stor grad er knyttet til de ulike rasene. Denne påstanden ble godt tatt imot av publikum, og vi kan ikke gjøre annet enn å håpe at NKK holder ord.

Katrine Ryeng fra mattilsynet kom etter dette til ordet og informerte om at dyrevelferdsloven er rimelig tydelig på dette punktet. Det er nemlig forbudt å avle på dyr med skavanker som går ut over helsen. «Om vi hadde fulgt denne loven til punkt og prikke, hadde det faktisk vært noen hunderaser det hadde vært forbudt å avle på. Det er lovpålagt at veterinærer plikter å fremme velferd og sunnhet hos dyr, og problemer som følge av uvettig avl, skulle ifølge denne loven ikke være et reelt problem i det hele», avslutter Ryeng.

Martinsen setter så fingeren på et sentralt poeng, - nemlig det faktum at vi har med to typer sykdommer å gjøre. Vi har de sykdommene som ingen ønsker, slik som for eksempel kreft og hjertefeil. Slike sykdommer er alle enige om at vi er bedre foruten, og de vil i så stor grad som mulig bli avlet bort uavhengig av utseende og rase. De sykdommene som er det store problemet i avlssaken, er derimot de sykdommene vi selv skaper. Her snakker hun da om helseproblemer som kommer som følge av krav til utseende, - korte neser, smalt bekken og lange rygger blir tatt frem som gode eksempler. «Det er nettopp HER vi må ta et oppgjør!», sier Martinsen engasjert! Kristin Prestrud er raskt oppe med hånden og fremhever at ingen, verken NKK eller hundeoppdrettere, ØNSKER hunder med et utseende som vil føre til helseproblemer. «Om utseendet til en hund gjør at den ikke vil kunne føde normalt, bør en på ingen måte avle på denne hunden!». Man kan da spørre seg hvorfor dette tydeligvis likevel blir gjort, i og med at man har mange eksempler på helseproblemer som ene og alene kommer som følge av utseende.

En oppmøtt fra forsvaret som befinner seg i publikum, kommer med et innlegg der han informerer om at Forsvaret faktisk ikke kan bruke schæferhunder som tidligere har vært brukt i utstillingssammenheng nettopp fordi disse har en kropp som på ingen måte holder mål. «Rasebeskrivelsen er med andre ord rett og slett skadelig for schæferrasen!», avslutter han, og utsagnet blir møtt med stor applaus fra resten av publikum.

Ordstyrer Ane har hatt en travel kveld, timene har gått, og tiden er inne for å sette en strek for denne tankevekkende debatten. I løpet av kvelden kom det altså opp mange synspunkter, og fremdeles var det mange som satt med hendene i været, men som aldri kom til orde. Engasjementet var rett og slett for stort, og tiden var for knapp. Vi kan alle si oss enige i at vi ikke ønsker syke hunder med kropper som ikke fungerer til det de er ment til. Vi vil alle se at vi har hunder som er friske og raske, samtidig som de ser bra ut. Problemet vi da møter, er HVOR bra skal hunden se ut? Hvor viktig er det for oss at hunden vår har bein på 15cm eller 30 cm? Hvor viktig er det for oss at hunden vår har en flat nese eller ikke? I mange tilfeller er det lett at forfengeligheten kommer i førersetet, og dette kommer dessverre farlig fort i konflikt med helsen til dyret. Alle ønsker friske dyr, men hvor langt er vi egentlig villige til å endre på utseendet for å oppnå en bedret helse? Her er meningene mange, og det er ikke tvil om at dette er et problem innen hundeavlen. Vi kan si så mye vi vil at helse må være førsteprioritet, men i og med at helse som følge av avl er et så stort problem som det faktisk er, er det ikke tvil om at noen likevel lar utseendet komme i første rekke. Men tør de å innrømme dette, og tør vi å snakke høyt om det?

Debatten ble avsluttet med at hver av debattantene fikk legge frem det de selv mente er det viktigste virkemiddelet for at vi i fremtiden skal få friskere hunder:

Martine: Vi trenger samarbeid mellom alle parter, og vi må avle på de hundene som blir eldst, det er tross alt disse som mest sannsynlig er friskest, og som dermed har de beste genene.

Kristin: NKK må ha god kontakt med oppdrettere og drive kurs og utdanning av disse.

Christian: Sa seg enig med Kristin.

Wenja: Åpne og 100% ærlige opdretterere som er selvkritiske til egne hunder.

Siri: Alle som har med hund å gjøre, må ha hovedfokuset på hva som er hundens beste, og ingenting annet. Vi trenger mer debatt og mer fokus på dette temaet. Folk flest må bli bevisste på at dette er et utbredt problem i hundeverden.

Av: Silje Nordås

De tause veterinærene

Veterinærstudentenes fagpolitiske forum inviterer ansatte og studenter til paneldebatt:

"De tause veterinærene"

Onsdag 25. januar kl.18.00 i fellesauditoriet

Panelet består av:

 Marie Modal - president i DNV,

 Anne Viken - Veterinær og aktiv samfunnsdebatør,

 Halvor Hektoen - prorektor NVH,

 Lars Moe - tidligere rektor NVH og samfunnsengasjert, 

 Grethe Fossli - sitter i NVHs styre, har vært saksordfører for dyrevernmeldingen og sitter i Landbruksdepartementets etikkutvalg. Avd.leder næringspolitisk avd. LO

Ordstyrer: Eystein Skjerve - leder Senter for epidemiologi og biostatistikk 

- Hvor blir det av samfunnsengasjementet og det generelle engasjementet blant studenter og yrkesaktive veterinærer?

- Hvor er veterinæren i samfunnsdebatten?

          - bør vi bli mer synlig - har vi en plikt til å være mer synlig?

          - hvilke ringvirkninger vil en engasjert veterinærstand kunne oppnå gjennom media?

- Vet befolkningen at veterinæren er en samfunnsmedisiner?

          - Hvilket ansvar har veterinærene i et samfunnsperspektiv?

- Er folk flest klar over bredden i vår fagkompetanse?

          - Får dette konsekvenser for søkergrunnlaget til NVH?

- BØR VETRINÆREN HA EGNE MENINGER - OG YTRE DEM??

VIKTIG DEBATT FOR FREMTIDEN - ALLE SOM KAN BØR MØTE OPP!

Hundeavlsdebatt 16.november 2011

16.november var det duket for VFF sin første store debatt. Vi hadde lyst til å nå et bredt publikum og flest mulig studenter. Temaet var veterinærenes rolle i hundeavlen. Det ble jobbet hardt med å selge inn temaet til studentene via sosiale medier, mailer og plakater med til dels provoserende tekst. Vi prøvde også å fange medias interesse ved å sende ut pressemeldinger.



Etter hardt arbeid klarte vi å benke et kunnskapsrikt panel og lokalet var egnet for et profesjonelt arrangement. Arbeidet bar frukter. Vi hadde et publikumsoppmøte på over 150 personer og arrangementet gikk smørefritt.

Foto: Sivert Nerhagen

Paneldebattantene var Christian Geelmuyden fra Agria, Siri Martinsen fra NOAH, Martine Lund Ziener som er smådyrspesialist, Wenja Rui som er dachseoppdretter og hundedommer og Kristin Prestrud fra NKK. De fikk lagt frem en liten presentasjon av deres yrke eller deres organisasjon sin rolle i hundeavlen.

Foto: Sivert Nerhagen

Deretter braket det løs med engasjerte deltakere fra publikum. Det slo gnister fra salen. Dette var virkelig et tema som tente! Gode innlegg og kritiske spørsmål farget debatten. Tiden gikk fort og plutselig var klokken der for vår eminente ordstyrer, Ane Nødtvedt, til å runde av; dette før publikum var klar for å gå hjem.

Til tross for delvis dårlig tid har dette lagt et tydelig grunnlag for videre debatter og videre arbeid. Det kom frem under debatten at NKK og Agria var villig til å inngå et samarbeid der NKK får tilgang på statistikk fra Agria. Forhåpentligvis følger NKK dette opp og gjør alvor av denne muligheten. Kanskje om ikke alt for lenge kan man finne denne statistikken på NKK sin hjemmeside. Dette er et viktig skritt i å gjøre hundekjøper/forbruker mer bevisst når en ny hund skal innlemmes som familiemedlem.

I etterkant av debatten har VFF fått kontakt med VG som nå arbeider med å lage en forbrukerrettet sak på bakgrunn av blant annet den informasjonen som kom frem under debatten. Når artikkelen blir publisert vil vi oppdatere dette på bloggen. Det vil også oppdateres på vår facebookside.

Foto: Sivert Nerhagen

VFF har en visjon om å fortsette arbeidet om å få gjennomført konkrete tiltak slik at vi kan gå i retning av en sunnere hundeavl og sunnere raser. Vi oppdaterer så snart hjulene er kommet ordentlig i gang.

For mer informasjon om hva som kom frem under debatten kan du lese referatet som vil bli lagt ut om ikke alt for lenge.

Vi ønsker å takke Ane Nødtvedt for hennes stødige bidrag som ordstyrer, paneldebattantene, Silje Nordås som skriver referat og Sivert Nerhagen for hans flotte bilder denne kvelden.